Vi byttet fra bane til buss. Den røde bussen med nr. 20 på hentet oss på Majorstua og kjørte oss helt fram til Torshov. Vi kunne se Trikkestallen (som teateret heter) fra bussholdeplassen.

Først var vi innom garderobe og toalett, før vi fant plassene våre i salen. Så ble det helt mørkt. Det var litt skummelt. Et par barn i salen gråt og gikk ut, men det var ikke mørkt lenge, det ble veldig fort bare flott.

Først fikk vi se inne hos Muldvarpen. Han satt i sengen, sang litt og gledet seg til en ny dag. Når han stakk hodet opp av hullet fikk han en bæsj i hodet. Vi skvatt litt da den store pølsen falt ned fra taket. Muldvarpen ble sint og furten og la i vei for å finne synderen.

Skuespillerne var kledd i hvitt og gikk bak dukkene og holdt i et håndtak + at de styrte armene/bena med noen lange stenger. Man ble fort vant til at de var der og enset de egentelig ikke

Saken fortsetter under bildet.


Teateret var veldig tro mot boken, men hadde selvsagt lagt inn litt, men det i form av samtaler mellom Muldvarpen og de forskjellige dyrene. Først Fru Due, så en hare, så en hest som var stor, tøff og stappfull av testosteron, så en liten geitefrøken som danset ballett og ble forelsket i Muldvarpen (det var ikke gjensidig). Deretter traff han en rosa gris som prompet skyer av damp og tilslutt en ku av den mer moderlige sorten, før han innså at han måtte oppsøke en ekspert. To flott fluer tok jobben og diskuterte seg imellom farge, konsistens, lukt og smak til hele salens latterbrøl. Fluene konkluderte med at det var hundebæsj og Muldvarpen hevnet seg med å gjøre det samme mot hunden som hunden hadde gjort mot han,og var svært fornøyd med seg selv om hunden ikke merket noe.

Da salen tømtes for folk, ble vi fra Blåbærskogen sittende igjen. Vi hadde en avtale om å få komme bak scenen. Skuespillerne kom til oss og inviterte oss opp på scenen. Vi satt i ring som i en samlingsstund. Og så kom først Fru due- dukken, så haren og geita og tilslutt selveste Muldvarpen. Vi fikk ta på de og vi fikk ta bilde. Det var fotoforbud på teateret egentlig, men unntak for slike ‘vip-gjester’ som oss.

I foajeen var det plass til å spise, og vi tok oss god tid før vi tok fart på den lange hjemturen. Godt T-baneturen ikke var 5 minutter lengre, for da hadde vi hatt minst tre sovende barn.

Vi voksne har kost oss masse.

På vegne av tre fornøyde pedagoger.
Erika